Takk, bestevenn.
Helt siden vi kjøpte Concordia som 5-åring i 2001, har jeg gruet meg til denne dagen. Concordia ble rett og slett en del av familien, og har ikke vært «bare en hest» for oss. Aldri har jeg møtt en hest jeg uten å nøle kan omtale som klok og som jeg har stolt fullstendig på i alle situasjoner.
Vi har alltid ønsket å la henne slippe mens hun fortsatt var frisk, og ikke som et resultat av sykdom eller skade. Det gjør likevel ikke beslutningen enklere for noen av oss.
Trøsten får være at Concordia har levd et langt og godt liv, først som internasjonal spranghest og deretter som en fantastisk avlshoppe og pensjonist. Det siste året på Løkka fant hun sin gjensidige og uatskillelige sjelevenn. Jeg har aldri før opplevd et vennskap mellom to hester på den måten som de hadde sammen.
Concordia lever videre som en fantastisk mor, mormor og oldemor til titalls hester. Ingen klarer å ta hennes plass, men de lever alle videre som verdige arvtakere og har fått med seg de beste egenskapene hennes. Gamlemor har fått fred.
// Åse-Berit